I dag vil jeg skrive om en av Norges største og mest anerkjente diktere gjennom alle tider. Han har kjempet for norsk språk og skrevet mange vidunderlige, fangende vers. Han skrev i romantikken og dette fremtrer i tekstene hans.
Henrik Arnold Wergeland var født 17. juni 1808 i Kristiansand. Han var en norsk forfatter. Han regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Han er universell i sin tematikk og poesien kan være rik og nyansert. I likhet med mye stor litteratur er Werglands poesi ganske så utfordrende å oversette, for å få det god nok oppfattelse av hva han prøver å få frem. I blant gav han uttrykk for at det var et handikap å tilhøre et lite språksamfunn. Han savnet et verdensspråk som han for eksempel fikk frem i «Følg Kaldet», skrevet i 1844.
Henrik Wergeland var eldste barn av Nicolai Wergeland og Alette Dorothea. Blant Henriks søsken var søsteren Camilla Collett var også en skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Han vokste først opp i Kristiansand, før familien flyttet til Eidsvoll der faren skulle bli sogneprest.
Wergelands geniale ungdomslyrikk er sprudlende og fantasifull. Stilen var så personlig og krevende at han ertet på seg en jevnaldrende smaksdommer og teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, nemlig Johan Sebastian Welhaven. Denne kunne ikke tåle et slikt massivt fravær av det han forsto ved klarhet og form. Mens Welhaven ville fremme dansk som språk og beholde dette som skriftspråk i Norge, ville Wergeland beholde det særegne norske.
På ”Grei Kafé” møtte en omtrent 30 år gammel Henrik Wergeland en venninnes eldste datter, den nesten 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold (født 9. juli 1819), og ble opp over ørene forelsket. Det er sagt at ungdommens kjærlighetslyrikk orienterte seg mot stjernene, mens manndommens er et blomsterflor og ikke mange månedene senere ble forlovelsen kunngjort.
Fra 2. mai 1844 ble han sengeliggende etter legens beordring. 17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å være vitne til festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. Man er enda ikke sikre på om han døde av tuberkulose eller lungekreft, men hans død fant sted 12. juli 1845 i Christiania.
